Mitt utgangspunkt

Vi møter alle på utfordringer i livet. Det kan være dødsfall eller alvorlig sykdom i familien, samlivsbrudd, egne helseproblemer, eller at vi jobber for mye og helt har glemt hvordan vi restituerer oss. Noen ganger kommer disse utfordringene i samlet tropp og holder stand i lengre tid. Å leve med høyt stressnivå over tid har en stor kostnad for både fysisk og mental helse. Jeg var på slutten av en slik fase høsten 2019, og det var tredje gang jeg var gjennom en heftig runde med livskriser på løpende bånd. Nå så jeg frem mot 2020 – det forjettede året – med stor optimisme. Naivt, ser jeg i ettertid, for jeg hadde ikke gjort noe for å styrke fundamentet mitt. Da jeg gikk ned for telling rett etter at rakettene var sendt opp ved inngangen til det nye tiåret, med høy feber og en verkende kropp som ikke ville ut av senga på en uke, resignerte jeg helt. Følte at jeg hadde havnet i en dyp grøft, hvor det var vanskelig å få øye på noen lyspunkter. Kroppen var enten overspent av stress eller helt tom for energi, og hodet vekslet mellom å være overveldet av et kaotisk tankekjør eller fylt med bomull. 

Jeg var vant til å være en ressurssterk person, og hadde reist meg etter tøffe påkjenninger tidligere. Det mangler ikke på kunnskap om hva som er bra å gjøre, men jeg klarte uansett ikke å se hvordan jeg skulle komme meg opp igjen. Jeg ville bare legge meg under dyna eller rømme langt vekk. Det var vel et klassisk tilfelle av utbrenthet, og jeg følte at jeg ikke mestret livet. Jeg ble delvis sykmeldt, og tilbrakte sykedagene i sofaen. Tenkte at jeg skulle hvile meg frisk. Men ukene gikk og fremgangen ble ikke helt som jeg hadde forventet. 

Overbevisningens kunst

Jarle og jeg kjente hverandre litt fra før, men hadde ikke sett hverandre på over 15 år. Vi chattet på Facebook og Jarle foreslo Overskudd Nå. Jeg trodde at Overskudd var beregnet på toppidrettsutøvere eller treningsfantaster som ville maksimere prestasjonsnivået sitt, og avviste ham ganske kontant med at jeg var langt utenfor målgruppen hans. Da han fortalte at Overskudd jobbet like mye med personer som var i min situasjon, ble jeg både nysgjerrig og redd. Jeg ønsket desperat å bedre helsen min, men det var også trygt og uforpliktende å være nede i denne grøfta og jeg ble vettskremt ved tanken på å gå inn i et opplegg hvor jeg ikke ville klare å innfri. Viljestyrken og gjennomføringsevnen min var på et nullpunkt, slik jeg opplevde det. Og jeg var minst like skremt ved tanken på at noen skulle få full innsikt i hvordan jeg virkelig hadde det. Nå kunne jeg ikke gjemme meg mer. Jeg bar på en stor dose skam, og var redd for å bli avslørt som en håpløs person. 

I den andre samtalen med Jarle ble jeg helt satt ut av hvor mye han visste om hvordan jeg hadde det og hva jeg tenkte og følte – nesten som om han var synsk. Jeg forsto at han hadde mye kompetanse både på fysisk og mental oppbygging, en stor erfaringsbase og skulle bruke en sensor for å måle hvordan kroppen min faktisk hadde det. Jarle hadde så sterk tro på at en prosess med Overskudd ville gjøre en stor forskjell for meg. Et lite håp begynte å spire hos meg. Jeg så at dette var en helhetlig og samtidig individuell tilnærming til både fysisk og psykisk helse, med utgangspunkt i fakta om meg og min kropp, og at jeg ville få tett oppfølging underveis. Etter min andre samtale med Jarle bestemte jeg meg for å ta sjansen på å gå inn i en prosess med Overskudd, hvor første fase var en uke med sensormålinger, personlighetstest og samtale. Dette var et viktig grunnlag for neste steg av prosessen: "Overskudd nå", som har en varighet på 2 måneder. 

Partnerskap og engasjement

Spillereglene til Overskudd er et viktig fundament i prosessen. Her legges det blant annet vekt på å ville hverandre og seg selv vel, integritet og ærlighet, konstruktiv kommunikasjon, faktabaserte avgjørelser, trening og å få mest mulig ut av hver enkelt person ut fra sitt ståsted. 

Jarle er veldig engasjert i dem han jobber med. Det er som et partnerskap hvor forpliktelsen går begge veier, og Jarle ønsket at jeg skulle lykkes minst like mye som det jeg selv gjør – av og til mer…! Han er direkte, og advarte tidlig om at han kunne være litt "hard i klypa". Vi hadde noen meningsbrytninger, men det var alltid med respekt, og det resulterte i flere viktige innsikter og gjennombrudd som vi ellers ville ha gått glipp av. 

Dagsrapportene som jeg skrev var viktige både som en motivasjonsfaktor for meg og for at Jarle kunne følge utviklingen min og se hvor jeg støtte på problemer. Jeg brukte dem også til å reflektere over hva jeg hadde erfart og hva jeg kunne gjøre bedre neste dag. Vi hadde jevnlige telefonsamtaler, hvor Jarle både støttet og utfordret meg.  

Avansert duppeditt for dummies

Et sentralt verktøy i Overskudd-prosessen er sensoren som måler stressnivå og aktivitet, i tillegg til blant annet puls og søvnkvalitet. Jeg har ikke noe særlig interesse for tekniske duppeditter, og er heller ikke en tallperson. Jeg kunne ha min egen subjektive oppfatning av hva som var stressende og stjal energi og hva som ga meg restitusjon og overskudd, men sensoren viste fakta og de stemte ikke alltid overens med det jeg selv trodde. 

Overskudds tilnærming gjorde det spennende å se konkret hvordan kroppen min responderte. Jarle inspirerte meg til å gå på en "skattejakt", hvor jeg for eksempel kunne lese direkte av målingene hvilken musikk eller personer som ga positivt utslag, hvilke situasjoner som stresset meg, og hvilket aktivitetsnivå jeg holdt gjennom dagen. Dårlige søvnvaner ble avslørt. Det var ikke lenger mulig å skjule at fysisk aktivitet var på et minimum, og at mye tid ble brukt på sosiale medier eller foran TV-apparatet. Ganske raskt viste det seg også at jeg var stresset i middagssituasjonen, fordi jeg ikke planla noe særlig i forkant og ofte valgte lettvinte og ikke så sunne løsninger. 

Oppgjør med indre kritikeren og begrensende tankemønstre

En viktig oppdagelse som jeg fikk gjennom sensormålingen var at jeg var like stresset når jeg satt i sofaen hjemme som når jeg var i et krevende jobbmøte. Målingen gikk fra grønt til rødt nærmest i det sekund jeg sto opp om morgenen. Da vi gikk dypere inn i dette, ga det meg en ordentlig aha-opplevelse. Jeg hadde en kritiker i hodet, som kontinuerlig ga meg beskjed om hvor håpløs jeg var og holdt meg i et nesten konstant stressmodus. Jeg skrev en lang liste over hva kritikeren sa til meg. Det var ganske brutalt, men utrolig virkningsfullt. Ved å få det ned på papiret var det lett å se hva som var helt usant. Og gjennom å se på meg selv fra perspektivet til en god venn som ville meg vel, kunne jeg også finne forståelse og empati for meg selv. Det var jo også en kime av sannhet i noe av det denne kritikeren sa, og som jeg tok med videre på en konstruktiv måte før kritikeren ble oppsagt. Det var en stor befrielse! Jeg skal ikke påstå at kritikeren aldri dukker opp lenger, men jeg er rask til å avsløre og avfeie den. 

Det ble også tydelig at jeg hadde mange begrensende tankemønstre og gamle historier som gikk på "repeat" om både meg selv og livet, som også var med på å holde meg nede. Nå var det på tide å utfordre dem, og samtidig ta en ærlig vurdering av hvilke unnskyldninger jeg ofte brukte. Jeg innså at det er forskjell på unnskyldninger og forklaringer. Det som en gang var berettigede forklaringer i en gitt situasjon eller fase av livet hadde med tiden blitt til unnskyldninger som saboterte meg, og det var på tide å arkivere dem.   

Hjernedump og planskriving

Sensormålingene er helt objektive og var et viktig grunnlag for å utforme en plan sammen med Jarle som var individuelt tilpasset meg. Men først trengte jeg å "tømme hodet" og få alle tankene om hva jeg burde/skulle/måtte gjøre ned på papir og vurdere hva som virkelig var viktig for meg nå av alle disse små og store tingene. Dette tankekjøret var en av grunnene til at jeg var konstant stresset og følte meg overveldet.

Så forsøkte jeg meg på å lage utkast til plan, som Jarle skulle evaluere. Han hadde gitt meg råd om å holde det enkelt og konkret, men jeg tenkte at det var lurt å ta med ganske mye for å synliggjøre alt jeg måtte jobbe med. Det er en underdrivelse å si at han ikke var spesielt begeistret eller imponert over mitt første utkast. Etter noen lange diskusjoner, hvor både han og jeg etter hvert forsto at jeg hadde vanskeligheter med å skille det viktige fra det uviktige, ble vi enige om en kort og oversiktlig plan. Hovedelementene var søvn, fysisk aktivitet og middagsplanlegging, i tillegg til ulike elementer som skulle gi meg påfyll og restitusjon. Det trenger ikke være de store tingene, for selv små øyeblikk av glede, nytelse eller undring er livgivende. 

Jeg hadde levd så mange år i overlevelsesmodus at jeg nesten hadde mistet følingen med hva jeg likte å gjøre og hva som ga meg glede. Jarle var opptatt av at jeg skulle ut av det monotone sporet jeg befant meg i, og han utfordret meg blant annet til å hver dag være nysgjerrig og søke ny kunnskap, gjøre noe "utenfor boksen" (som å legge meg på ryggen i hagen en sen kveld for å se på stjernene, med mulighet for at mine 30 naboer ville se meg), bruke tid med folk som gjør meg godt, få mer latter inn i livet, gjøre noe for å glede andre, og aktivt bruke musikk og naturopplevelser. Jeg fant ut at det å danse litt hver dag vekket kroppen til live og ga meg et mentalt løft, mens det andre ganger var forløsende for triste følelser. Tårer som var oppdemmet gjennom flere år fikk endelig utløp, og jeg som i flere år hadde gjort mye for å unngå mitt eget speilbilde sto nå på badet og danset i bare undertøyet. 

Fra grått til full fargeskala

Et av de viktigste elementene i planen min var å være fysisk aktiv minst 1 time hver dag. For meg som hadde sittet godt plantet i sofaen på kveldene og i helgene de siste 3 årene var dette en oppgave som fremkalte en sterk følelse av motstand og dørstokken var høy. De første ukene jeg var delvis sykmeldt ventet jeg på å få inspirasjon til å gå tur eller trene, men Jarle var klar på at dette ikke plutselig ville komme av seg selv. Det var bare å bestemme seg og sette en fot foran den andre. 

Den første uken gikk jeg ut med lite motivasjon og blikket for det meste vendt mot bakken. Men jeg hadde med meg mobilen, og inspirert av det jeg hadde lest om "Kamerakuren" av Torkil Færø bestemte jeg meg for å ta noen bilder mens jeg likevel var ute. Til å begynne med var det slik at jeg objektivt så at "her er det en fin blomst" eller "denne solnedgangen var fargerik" men jeg følte ikke noen glede ved det. Allerede mot slutten av den første uken kjente jeg at humøret løftet seg litt etter at jeg hadde vært ute på tur, og gradvis åpnet både øynene og følelsene min seg for alt det vakre og forunderlige som var rett fremfor meg. Jeg oppdaget ting i mine vante omgivelser som jeg ikke hadde lagt merke til før, og i takt med våren spirte det frem en livsglede i meg som jeg ikke hadde kjent på lenge. Etter hvert kunne jeg knapt gå utenfor døren uten å se noe som gjorde positivt inntrykk på meg. 

Middagene ble også mer lystbetonte og fargerike. Jeg fant frem til fristende oppskrifter på nettet og i mine mange kokebøker og laget en matplan for 2 uker av gangen. Squash-spagetti med ovnsbakte tomater og fetaost, proteinrundstykker, kylling i asiatisk appelsinsaus og laksegryte med brokkoli var blant høydepunktene. Noen ganger ble det bare en pimpet Toro-suppe, men det fikk duge. 

Fra dørstokkmil til maraton?

Dørstokken var likevel høy innimellom, og Jarle utfordret meg til å løpe bakkeintervaller en dag. Jeg var veldig skeptisk, for jeg hadde ikke jogget på 6 år og det hadde aldri vært en aktivitet jeg likte. Men jeg tok utfordringen, og ble gledelig overrasket over at det ikke var så tungt som jeg hadde forestilt meg. Det var som om kroppen ble skrudd på igjen, og den likte å kjenne på litt fart og motstand. En gammel drøm om å trene meg opp til å løpe maraton våknet til live igjen den kvelden, men det fortonet seg så urealistisk at jeg raskt arkiverte den igjen uten å fortelle det til noen. 

Et par dager senere snakket jeg med Jarle på telefonen, og han lurte på om jeg hadde lyst til å sette meg et hårete mål. Og ja; det var maraton han tenkte på…! Det var med skrekkblandet fryd at jeg gradvis lot tanken modne, og fant frem til maraton i Roma i mars 2021 som et potensielt mål. Jarle mener at dette like mye er en mental og organisatorisk øvelse som fysisk, mens det for min sofaslitende kropp ikke akkurat føles slik. Her må jeg låne litt av Jarles usvikelige tro i startfasen. For at det skulle bli litt mer begripelig at dette er mulig også for meg, var det viktig å se et oppsett som viser gradvis oppbygging i faser frem mot 5 km, 10 km, halvmaraton og deretter full maraton. Og ikke minst kan jeg dra nytte av den omfattende trenings- og restitusjonskompetansen som Jarle og teamet i Overskudd besitter. Jarle prøver å overbevise meg om at det til og med blir gøy underveis…! Foreløpig er det mer slit enn moro, men jeg satser på at dette endrer seg etter hvert som formkurven og mestringsfølelsen stiger. 

Refleksjoner

Det er rundt 4 måneder siden Jarle fant meg i resignasjons-grøfta, og jeg vet ikke helt hvor jeg hadde vært uten denne prosessen. Jeg hadde nok kravlet meg opp igjen på et vis, men ikke så raskt og ikke med det fundamentet jeg nå har. Tilværelsen har ikke vært problemfri i disse månedene heller, for jeg har hatt innbrudd, vannlekkasje på badet og kollidert med bilen, men det har ikke slått beina under meg slik det ellers ville ha gjort. Jeg var til og med så handlekraftig at jeg sporet opp og hentet tilbake tyvegodset, for politiet var ikke spesielt interessert i å løse saken. Jeg gleder meg over livet igjen, og er litt nyfrelst når jeg er ute i naturen. Jeg ser raskere løsninger, og tar med meg varige endringer og lærdom videre. Da er det vel bare å bestille flybillett til Roma for mars 2021?