Ann Karin

Andre juledag 2005 snudde en kraftig forkjølelse opp ned på livet mitt. Immunforsvaret mitt gikk amok, noe i kroppen slo seg vrangt, og hverdagen min har aldri blitt den samme igjen. Fra å ha en kropp som var fysisk sterk og veldig godt trent, ble det plutselig uoverkommelig å gå opp trappa, og hverdagslige ting som å bøye seg for å plukke opp noe fra gulvet eller prate i telefonen krevde krefter jeg ikke lenger var i besittelse av.

Ganske tidlig i forløpet ble jeg kjent med begrepene aktivitetsavpassing og energiøkonomisering. Jeg ble fortalt at jeg bare burde gjøre 70 % av det jeg klarte. Men hva er egentlig 70 % av det man klarer? Hvordan i huleste vet man det? Og hvordan skal man vite at nå, nå har du nådd grensa di for i dag, når straffen for å gjøre for mye først kommer 3 døgn senere?

Selv om jeg har vært god til å prioritere hva jeg har brukt kreftene mine på, så har kurven min vært nedadgående i flere år. Jeg har klart stadig mindre. Å dusje eller lage posesuppe til middag har gjort meg syk i uker etterpå. En kort tur ut av huset har gjort meg dårlig i måneder.

Veldig mye hvile gir alltid tilsynelatende litt bedre form, og straks jeg føler meg bedre, er jeg i gang med ørsmå prosjekter som jeg har vurdert som overkommelige. Jeg har jo tross alt hatt ganske god kontroll på både aktivitetsavpassing og energiøkonomisering.

Så fikk jeg sensoren fra Overskudd.

Og jeg fikk sjokk.

For jeg hvilte på langt nær nok, og hvile viste seg slett ikke å være ensbetydende med restitusjon!

Plutselig kunne jeg se, i nå-tid, hva en aktivitet gjorde med kroppen min. For første gang siden jeg ble syk hadde jeg et verktøy som konkret viste meg hvordan MIN kropp reagerte, hva MIN kropp tålte, og hva som var for mye belastning for meg. Jeg slapp å gjette.

Målingene viste at det jeg trodde var en god dag, i realiteten var en dag med en kropp i full alarmberedskap. Den hadde på ingen måte restituert i de ukene og månedene jeg hadde ligget i ro på sofaen. Om natta, mens jeg trodde jeg sov godt, jobbet kroppen min konstant på høygir.

Jeg følte selv at jeg ikke gjorde noen ting i løpet av dagen, men målingene viste at mine «ingen-tinger» kostet bøttevis av krefter. Så jeg måtte hvile mer. Mer enn jeg noen sinne hadde trodd.

Den tette oppfølgingen fra Overskudd, i perioder flere ganger i uka, har vært helt vesentlig, både for å forstå og ikke minst å utnytte målingene. Ta for eksempel det å gjøre seg klar for natta. Jeg hadde aldri selv tenkt over at å gjøre samme aktivitet, men på et litt annet tidspunkt kunne utgjøre en forskjell. Kveldsstellet mitt skulle nå ikke gjøres rett før jeg la meg, men derimot én time tidligere, etterfulgt av en time med vente-hvile på sofaen før jeg gikk til sengs. Det hadde en forbløffende virkning. Hvem hadde trodd det uten målingene?

Jeg tror at alle med utmattelse, uansett diagnose, kan ha nytte av Overskudd. Det er ingen tryllestav eller quick-fix, men jeg er sikker på at om jeg hadde hatt tilgang til dette tidlig i mitt forløp, så hadde jeg unngått å bli så syk som jeg er. Det hadde spart samfunnet for enorme utgifter, og hadde gitt meg en veldig mye bedre hverdag.

Målingene synliggjør hvor grensene mine går og hva som er belastende for meg. Dette er svært viktig dokumentasjon, både for meg selv, for familie og helsepersonell. Ikke minst hjelper de meg til å få hvilt nok, for det å måtte gjøre ingenting er det absolutt vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv!

Å samarbeide med en trener med stor kompetanse, erfaring og en verktøykasse stappfull av konkrete tips, det er helt uvurderlig. Jeg har trengt noen til å holde meg i nakken, som kan bremse meg, for viljen min er fortsatt vesentlig større enn kapasiteten. Ved hjelp av tett oppfølging har jeg jobbet systematisk, målrettet og målbart med å få nok hvile, og etter flere måneders hard jobbing har jeg endelig begynt å restituere!

Kroppen min fungerer bedre enn på flere år. Med sensoren i daglig bruk, og fortsatt iherdig jobbing, ser jeg veldig lyst på framtiden. Kurven min er nå endelig oppadgående, og Overskudd gir meg det verktøyet jeg trenger for at den skal fortsette å gå riktig vei. For nå er aktivitetsavpassing og energiøkonomisering målbart. Konkret. Jeg slipper å gjette. Nå SER jeg hvor grensene mine går.