Guro

Etter avsluttet kreftbehandling i 2014 har jeg vært kraftig rammet av senskaden fatigue. Jeg har prøvd alt for å bli bedre, men det eneste som har redusert fatiguen og gjort denne tilstanden håndterbar, er hjelpen jeg har fått gjennom «Overskudd Nå».

I 2014 ble jeg kurert for kreft, og har levd med kraftig fatigue siden det. Denne senskaden gjorde meg ikke bare arbeidsufør, men rett og slett livsufør.

Jeg har prøvd alt for å bli bedre, men det eneste som har redusert fatiguen og gjort denne tilstanden håndterbar, er hjelpen jeg har fått gjennom «Overskudd Nå».

«Fatigue» beskrives mangelfullt på helsenettstedene som en følelse av å alltid være sliten og trøtt, en følelse som ikke forsvinner ved hvile. Det er sant, men ikke sant, og bare deler av sannheten, - noen dager og timer en sjelden gang har jeg vært uthvilt. Først og fremst er fatigue en tilstand der kroppen ikke har noen strikk å strekke (og da mener jeg ingen), tåler ingen anstrengelse uten en kraftig straff i form av total kroppslig og mental kollaps - og verst av alt: Jeg klarer ikke å hvile etter kollapsen! Ikke å sove, ikke å hvile, selv om jeg ligger rett ut. Det kunne ta dager og uker å hvile kroppen opp igjen til noe som lignet en normaltilstand etter en slik kollaps. Og slike kollapser hadde jeg igjen og igjen og igjen. I 2019 beskrev jeg livet med fatigue i et innlegg på sykepleien.no og etterlyste en bedre fysiologisk forklaring (jeg skrev anonymt fordi jeg på den tiden prøvde å kjempe meg tilbake i jobb).

Jeg har vært utrolig frustrert over at ingen leger kunne forklare hvilke fysiologiske prosesser som skjer i kroppen når jeg er i aktivitet og ikke gir kroppen nok hvile. Hva er dette telleverket som settes i gang og teller ned mot kollaps hver gang jeg gjør noe annet enn å ligge rett ut uten syns- eller lydinntrykk eller kompliserte tanker?

Med Overskuddsmåleren fikk jeg for første gang en forklaring på noe av det som skjer i en fatigue-skadet kropp. Jeg kan se hvordan kroppen tror det er krig (slik det var den gangen den ble dynket i cellegift), går over i «fight-and-flight»-modus og pøser ut stresshormoner. Og jeg kan se den mektige effekten av hvile.

Overskudds-appen viser på lettfattelig vis hvordan kroppen reagerer på og tåler ulike aktiviteter, og om det jeg gjør bygger kroppen opp eller bryter den ned. Jeg kan se om kroppen har restituert nok til å tåle en forsiktig anstrengelse eller om kroppen faktisk hviler når jeg tror jeg hviler. På mestringskurs lærer vi at vi må avpasse aktivitet og hvile. Det har vært frustrerende vanskelig, og jeg har ofte tenkt på Harald Heide-Steens russiske ubåtkaptein:

«Vi kan jo ikke se den grense under vann!!»

Overskudds-appen tegner opp det undervannskartet og de grensene som jeg hittil bare har måttet gjette meg fram til.

Det er i skrivende stund fire måneder siden jeg ble med på «Overskudd Nå»-programmet, og jeg har hatt den lengste sammenhengende friske perioden på sju år. Endelig sover jeg godt, fordøyelsen virker og kroniske smerter pga. arrvev er borte. Gjennom maksimal liggende hvile og minimal bevegelse i flere måneder er jeg paradoksalt nok blitt sterkere og mer utholdende.

Den tette oppfølgingen fra treneren i «Overskudd Nå» har vært avgjørende for å få dette til. Bedringen kom sakte og med tilbakeslag, og jeg hadde jo allerede i årevis hvilt enormt mye og måttet avstå fra mye sosial aktivitet til både min og familiens sorg og frustrasjon. Nå skulle jeg ligge og hvile enda mer, gjøre enda mindre og ikke få dårlig samvittighet for det.

Et liv med fatigue er en stressfaktor i seg selv fordi man blir frarøvet muligheten til å leve, og i tillegg tåler man ikke vanlige stresshåndteringsteknikker som å gå en frisk tur, skravle med en venn eller få unnagjort ventende oppgaver. Jeg kunne ikke klart å håndtere dette alene uten treneren min.

Jeg lever fortsatt et veldig begrenset liv og må ligge mye og hvile. Men nå er dette livet godt.

Jeg har flyttet tålegrensene mine for aktivitet flere hakk, og kan gjøre ting som før ødela nattesøvnen og neste dag. Jeg forventer at kroppen kommer til å tåle mer så lenge jeg spiller på lag med den.

Hvor bra jeg kan bli, vet jeg ennå ikke, men det er gull verdt å føle at det er jeg som styrer fatiguen og ikke fatiguen som uforutsigbart styrer meg.

Den beste premien kom da datteren min nylig sa «Man merker det på deg at du er så mye bedre. Jeg merker det på humøret ditt. Du er mye mer sånn (mimer sprudlende og blid). Du hviler jo mye mer, masse. Men det du er med på, orker du mye mer av.»